NBA 2K27

Jeg mener virkelig at NBA 2K-serien har hevet nivået de siste årene og nå er blant de aller beste når det gjelder spillbarhet. NBA 2K27 gir meg imidlertid litt blandede følelser, for selv om det fremdeles er veldig bra på banen, oppstår det problemer på andre områder.

La meg begynne med det som er, og alltid bør være, det viktigste aspektet ved et sportsspill. Dette er selvfølgelig spillopplevelsen og hvordan det føles å utøve en ekte sport i en virtuell verden. Heldigvis, som jeg sa, er det her NBA 2K skinner, og dette året er intet unntak. Generelt synes jeg det simulerer ekte basketball godt, og selv om endringene er små fra år til år, er det likevel et skritt fremover.

I år har utviklerne, ifølge dem selv, lagt til over 7 000 nye animasjoner. Det er selvsagt vanskelig å verifisere om dette stemmer, men jeg må ta dem på ordet. Dette drives av ProPlay, en teknologi som konverterer ekte kampopptak til animasjoner i spillet. De fleste forbedringene er på angrepssiden, med nye logikkbaserte dunk som gir mer realistiske resultater helt frem til kurven, en layup-motor som justerer spillernes bevegelser i luften, og nye driblingbevegelser.

Er dette et av de siste årene vi får sjansen til å spille som Steph?

For å runde av angrepssiden har det blitt litt vanskeligere å skyte, i hvert fall i begynnelsen før jeg ble vant til det. Jeg har også sett tilbakemeldinger på nettet fra spillere som har halvert trepoengsprosenten sin, noe jeg synes er bra, siden det ikke er realistisk å møte spillere på nettet som treffer 80 prosent av trepoengskastene sine – det ville jo vært altfor enkelt. Det såkalte «rytmeskytingen», der du bruker en av joystickene til å synkronisere skuddet med spillerens bevegelser, krever nå at du treffer den grønne sonen på skuddmåleren. Dette betyr at skudd som tas litt for tidlig eller for sent, vil bomme hver gang. Dette er imidlertid noe du kan utnytte hvis du er virkelig god til det, ettersom den grønne sonen blir større jo bedre du blir til å finne den perfekte timingen. Baksiden er at sonen blir mindre hvis timingen din er feil. Såkalt «knappeskyting» – der du trykker på én knapp for å prøve å treffe den grønne sonen – er mye enklere å bruke, spesielt for nybegynnere, siden det bare krever ett knappetrykk i stedet for to bevegelser (ned og deretter opp) for å prøve å finne den perfekte rytmen.

En ting som har stor innvirkning på skuddene dine, er ikke bare hvor flink du er til å treffe de grønne områdene innenfor en måler, men også hvordan forsvarerne påvirker deg. En hånd foran ansiktet gjør det åpenbart mye vanskeligere å få ballen i hull sammenlignet med et åpent skudd på størrelse med en motorvei i Texas. I år har forsvarerne fått forbedret forsvarsmekanikk når de løfter armene for å forstyrre skytterne bedre. Hold ned høyre styrespaken for å spille aggressivt med armene, slik at forsvareren automatisk utfordrer skuddforsøk. Alternativt kan du holde styrespaken nede for å spille mer forsiktig og utfordre uten å ta store risikoer, for eksempel hvis du er i fare for å begå en foul.

Manuelle blokkeringsforsøk kan fortsatt brukes. Det er nå også fargekodet tilbakemelding som viser kvaliteten på forsvaret. Kanskje den største forskjellen er imidlertid et nytt system for ballkollisjoner. Dette systemet sammenligner de ulike egenskapene til begge spillerne for å se om kontakt fra for eksempel en stjeling er tilstrekkelig til å slå ballen ut av hånden, noe som belønner fysisk, godt timet forsvar, samtidig som det fortsatt gir ballføreren en sjanse til å beholde kontrollen over ballen. Det betyr også at høye spillere, spesielt den svimlende høye Victor Wembanyama, har større sjanse til å blokkere skudd, og det er helt umulig å engang prøve å skyte når franskmannen er i nærheten.

Wemby leverte en uvanlig passiv forsvarsprestasjon. Tilbakemelding på hvor godt du har forsvart et skudd vises nå i farger på gulvet (i dette tilfellet rødt for en feil).

Alt i alt er basketballdelen utmerket. Det samme gjelder karrieremodusen, der du skaper en spiller og følger karrieren hans. Mens andre sportsspill har kuttet ut enhver form for fortelling helt – som «The Journey» i FIFA 17–19, «Longshot» i Madden NFL 18 og 19, og den nå nedlagte Fight Night-serien – er det gledelig at NBA 2K holder denne tradisjonen i live. Riktignok er det ikke lenger den ekstreme typen hvor spillerens venner dør i historier skapt av Spike Lee, men det gir likevel spilleren din en følelse av personlighet. I fjor var fokuset på basketball i Europa, og i 2K27 handler alt om G-ligaen. Kort fortalt er spilleren din et topprangert talent på skolen og har en avtale med et av de aller beste universitetslagene. En ulykke setter imidlertid en stopper for det hele, og to år senere kjemper han for å komme tilbake og bli draftet. Denne gangen går veien via G-ligaen, som i dag kan beskrives som en rekrutteringsliga for NBA. Du kan velge mellom to forskjellige lag og deretter kjempe deg frem til draftdagen. Hvis du ikke orker eller ikke vil spille deg gjennom den ganske lange historien, kan du i stedet hoppe rett inn i NBA.

Jeg liker «MyCareer» og har alltid gjort det, men for noen år siden tok 2K en av de tåpeligste beslutningene i sportsspillenes historie. Nå er karakteren du oppretter for å spille karrieremodus offline fullstendig knyttet til nettmodusen «MyCity». Dette betyr at du bruker den samme spilleren i begge modusene og kun kan oppgradere egenskapene dine ved hjelp av spillets virtuelle valuta. Ikke interessert i å spille online i det hele tatt? Det er synd. Du må likevel bruke den samme valutaen som brukes til å konkurrere mot andre online. Og det kreves ikke akkurat et lite beløp for å maksimere en spiller. Hvis du bare har grunnversjonen av spillet, er det stor sjanse for at du blir tvunget til å bruke en spiller med svært lave egenskaper mot Jokic, LeBron, Wemby og andre.

I år har utviklerne funnet en ekstra måte å være litt grådige på. De har introdusert «MyCareer Eras», som lar deg ta den spilleren du selv har laget og plassere ham i forskjellige epoker (Magic mot Bird 1984, Jordan 1991, Kobe 2003, LeBron 2010 og Steph 2016) for å se hvordan han ville ha klart seg mot disse lagene. Hver epoke har sine egne regler, lagoppstillinger, arenaer og så videre. Høres strålende ut, ikke sant? Og det er det … i utgangspunktet. Vil du bruke spilleren du nettopp har brukt X antall timer på å utvikle i historiemodus? Glem det. Hvis du vil spille i en av disse epokene, må du faktisk opprette en helt ny spiller. Hvis du vil spille i alle fem, må du opprette fem forskjellige, nye spillere. Du må selvfølgelig oppgradere disse også, med mindre du vil spille med en spiller med en samlet attributtverdi på 65, noe som krever virtuell valuta. Det er utrolig at du ikke kan spille som spilleren jeg allerede har opprettet og utviklet.

MyCareer har imidlertid to fine tillegg. Det ene er at du nå kan spille karrieremodus i co-op, der en spiller tar rollen som radarpartneren Trace Miller. Det andre er at du kan opprette kvinnelige spillere, men disse kan bare brukes i MyCity.

Heldigvis er spillet på sitt beste på banen.

MyCity… det sosiale nettverkssenteret som folk har blandede følelser for. Som et senter for nettspill er det det beste i sportsspillverdenen. Du kan spille alt du kan drømme om, med funksjoner som The REC, Theatre, Street Kings, Park, Proving Grounds, Ante-Up, Starting 5, Crew HQ, Casual Corner, sesongområder, Rucker Park, Daily Rivals og mer. Å beskrive hver eneste spillmodus ville gjøre denne anmeldelsen til en lang bok, så det hopper jeg over, men det er noe for enhver spiller. Casual Corner er et flott nytt tilskudd der du ganske enkelt kan hoppe rett inn og spille 3v3 eller 5v5 mot spillere på et lignende ferdighetsnivå som deg selv – jo bedre du spiller, desto bedre blir de andre. Dette er ment som en introduksjon for nye spillere som kanskje er litt nervøse for å begynne å spille mot andre på nettet. Så er det den mørke siden, der alle spiller for seg selv; utrolig mye penger brukes på å maksimere egenskaper som ikke vil ha noen betydning om et år; gatekeeping, der du må bygge opp spilleren din på bestemte måter for å kunne konkurrere; og mye mer. Og jeg har ikke engang nevnt at startområdet i praksis er et kjøpesenter, omgitt av butikker som selger gjenstander for å tilpasse spillerens utseende, der sko, caps, baller, vesker og andre gjenstander ikke akkurat er billige.

Det er heller ikke billig hvis du vil konkurrere i MyTeam, 2K-seriens Ultimate Team-modus. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: NBA 2K har den mest grådige Ultimate Team-modusen av alle de (store) sportsspillene. Det er svært få spillere å låse opp gratis, og det meste må kjøpes via ulike kortpakker. Forskjellen er enorm sammenlignet med for eksempel MLB The Show, som gir deg nok gratis kort til å drukne i. Jeg kom tilbake til det spillet for omtrent en uke siden etter å ikke ha spilt det siden mai, og etter bare noen få timer hadde jeg låst opp et veldig sterkt lag som kunne konkurrere online, ganske enkelt ved å fullføre ulike utfordringer og programmer. MyTeam har egentlig ikke gjennomgått noen store endringer (hvorfor tukle med en gullgruve?), bortsett fra at spillerne nå tjener XP etter kamper, som kan brukes til å forbedre noen av egenskapene deres.

MyTeam er tilbake for alle kortsamlere.

MyNBA, som er spillmodusen der du kan ta kontroll over en klubb eller en aktuell spiller, har fått en hel rekke oppdateringer i år, noe som er gledelig å se. Dette er ofte den typen spillmodus utviklere forsømmer til fordel for å fokusere på det som gir ekstra inntekter. Det er over 20 endringer fra i fjor, og blant de største er et forbedret system for fri agentmarkedet, der de beste tilgjengelige spillerne vurderer ulike faktorer før de bestemmer seg for hvilket lag de skal signere for. Dette kan omfatte bonuser, krav om å bli kvitt en rival eller å signere en lagkamerat. En annen funksjon er at du som GM nå har en tillitsvurdering på opptil 100. Jo høyere den er, desto større er sjansen for at spillerne vil spille for deg. Lav tillit betyr at spillerne ikke stoler på kontraktsløftene dine, og du må kanskje betale for mye for å signere en spiller. Det finnes også muligheten til å gjennomføre bytter som involverer fire lag samtidig.

Hovedattraksjonen i år er imidlertid «MyNBA Legacy», som er en slags kombinasjon av GM-modusen og spiller-modusen, ettersom den ganske enkelt lar deg gjøre begge deler. Du velger en spiller og kan starte enten som nybegynner eller på spillerens nåværende ferdighetsnivå, samtidig som du leder laget som GM i opptil 100 år. Etter 25 år pensjonerer spilleren seg, og du tar over som sønnen hans – et morsomt tillegg for alle som ønsker å prøve litt av alt.



NBA 2K27 er et sportsspill som får nesten alt til når det gjelder selve basketballen, men det er noen få problemer. Visuelt har spillet ikke utviklet seg de siste årene, og selv om det på ingen måte er stygt, føles det som om en oppgradering snart er nødvendig. Det er også fortsatt en følelse av at dette er det mest pengesugende av de store sportsspillene, med valuta som dominerer flere spillmoduser. Selv om det finnes noen hyggelige tillegg, særlig i «MyNBA Franchise»-modusen, føles det dessverre som om serien har mistet litt av fremdriften og har havnet i en slags dødvann.